Stadig mot lysere tider...

Januar og februar er blåst og snødd og regnet avgårde, og det er like greit, for jeg er klar for sol og varme, og kanskje har jeg vært ekstra utålmodig denne vinteren pga ventetiden fram til Ultralyd-dagen denne uka...

I mellomtiden har vi tatt avskjed med Julia, Viggo og Daniel Jakob, som nå er på plass i Tanzania.



Daniel og Kristian - to gode kamerater!




Julia veier kofferten før avreise...


Så fikk vi endelig til en helg på hytta i Engerdal med familien. Det var deilig med en helg i hvitt!



Hverdagen har vært fylt med fine dager på jobb for oss begge, snømåking, cellegruppesamlinger, og for min del - Jesuskvinnemøter og barnesamlinger. En kveld så vi en kjempefin film vi fikk til jul av ho Reidun - Dagboken, heter den. Vi satt og grein begge to, men det vil vel kanskje ikke min bedre halvdel ha på trykk? Men jeg tar sjansen på at det er god reklame for en film jeg gjerne vil flere skal se.

Jeg har også våget meg inn på et treningsstudio... må jo være forberedt for den store styrkeprøven i juli, så planen er å gjøre litt mer målretta tøy og bøy...

Vi har hatt besøk av venner fra fjern og nær, og noen ganger kommer vi oss opp av godstolen og besøker andre...som da vi var hos mor og far til Kristian sammen med søsken og foreldra mine. Når det kommer til tøy og bøy er det flott at dette ikke bare handler om egoistisk selvdyrking, men kan også være god underholdning...ikke sant, Karianne?



Det er godt med venner som kan gå foran og vise vei... Are og Rakel fikk julegaven på forskudd da de ble foreldre for første gang knapt ei uke før julaften. Vi har en takknemlig rolle som observatører av det nye livet med den lille...



Og Kristian får seg stadig nye venner...






Her koser han seg med Anja Marie foran peisen på hytta.





Vinteren blir som nevnt lang noen ganger...Særlig når vi til nå har ventet så lenge på å få se bak seneteppet... Det etterlengtede ultralybildet henger stolt på kjøleskapet med en gutt- og en jente-magnet på hver sin side.

Kristian mener vi har fått en fighter... armenes posisjon tatt i betraktning er jeg nokså enig, selv om den bare sutter uskyldig på en tommel.



Føttene er selvsagt perfekte fotballføtter, ifølge pappa'n. Det kan godt hende... De er ihvertfall innmari søte.



9 måneder er lenge å vente, men jeg nyter hver uke, for det er stadig noe nytt som skjer. Etter ultralyden har jeg lurt på hva som skal være neste milepæl. For tiden kjenner jeg kun små, nesten diffuse stryk mot magen, så neste store høydepunkt er å få kjenne mere liv - så SPARK I VEI, lille venn!


God faste!