Godt nyttår!

Vi har fått noen hint om en blog som aldri oppdateres... Det er vel ikke denne de mener, vel? Nei, for her kan det bli liv framover! Med tittelen følger det gjerne noen ord om året 2007 – et år med minner av både det gode og vonde slaget…

For ganske nøyaktig ett år siden dro et nygift ektepar til romantiske Roma for en langweekend og nøt godvær og italiensk is, utsikt og galskap fra en svunnen tid.

I februar giftet Ingunn og Vegar seg og vi fikk være med på et fantastisk flott bryllup… Vielsen ble uforglemmelig!

Så fylte jeg år og hele familien Larsen og Syverstad var samlet i heimen vår. Så var det påske-ferie og for første gang i historien dro vi på vår egen hytte på fjellet. Mor og far hadde endelig bestemt seg – med og hjelp fra bror, om at denne hytta, med beliggenhet i Engerdal og god utsikt var bra nok! Den sørget for kvalitetstid med hele familien, skiturer og hygge rundt middagsbordet.

I tiden etterpå var det innspurt på skolen med fordypningsoppgave og forberedelse av muntlig eksamen. Så det var lite tid til å komme hjem og være sammen med familien. Det skulle vise seg aldri bli en mulighet til å se Christian igjen. Det ble med påsketuren og årene som ligger bak…

Jeg har alltid vært glad i våren. Hvem er ikke det? Jeg var i ferd med å levere fordypningsoppgava mi og endelig nyte litt vårluft og sol og blomster da telefonen om Christians død kimte og knuste alt som jeg trodde betydde noe av skole og prestasjoner.

Tragedie. Sjokk. Begravelse. Sorg. Gråt. ”Gud har jammen god råd” har jeg tenkt mange ganger. Sommeren kom, men ikke mye sol. Det var i grunn mye regn, og jeg tenker at Gud gråt hele sommeren, sammen med oss.

Men jeg kan ikke noe for det - jeg klarer ikke å forkaste Gud. Han har virkelig vært en klippe for meg i dette som har skjedd! Og troa mi ble på ny fornya, tydelig og relevant. Det hele handler om at Jesus VANT OVER DØDEN! Uten det hadde jeg ikke hatt noe å stille opp med i møte med sorgen over Christians død. Jeg sørger, men med et håp! Vi skal sees igjen, som det står i 1. Tess. 5, 16 og 17b: For når befalingen lyder, når erkeengelen roper og Guds basun høres, da skal Herren selv stige ned fra himmelen, og de døde i Kristus skal stå opp først. Og så skal vi være sammen med Herren for alltid.

En fjelltur i Aurlandsdalen sammen med venner gjorde godt for alt annet enn knærne. Oase kom og jeg og Kristian fikk høre Mike Breen tale til oss og vi ble inspirert. Vi lastet ned en masse taler som var godt å forsyne tankene med til og fra jobb og under opp-pussing av gjesterommet i høst!

En virkelig opptur i sorgen og høstmørket var det å oppdage det magiske +-tegnet på denne 99,9% sikre testen. Jeg kunne nesten ikke tro det var sant… Kan det virkelig stemme? Jeg ringte sekretæren til fastlegen og fikk bekreftet at det var like sikkert som å ta testen hos legen, så det var bare å glede seg til svangerskapskontroll i januar! Og det har vi gjort! November suste av gårde i en rus av babytanker og lure smil. Men nå er det endelig offisielt! Jeg er 12 uker på vei (på tirsdag)… Dvs - vi tror det. En ultralyd nå kan i teorien vise at vi er 15 uker på vei, men vi vet ikke enda. Det hadde ikke vært dumt å være lenger på vei, for da kan vi endelig ta en ultralyd. Jeg er nemlig ganske utålmodig på å se at det faktisk er noe der… Det eneste jeg merker er kvalmen og trøttheten.

For å runde av oppdateringen kan vi nevne vennene våre Viggo og Julia Larsen. De reiser til Tanzania neste uke som Bibeloversettere. Av den grunn brukte vi en del tid på dem denne høsten. Det skal bli spennende å følge med på det de får gjort, og selvfølgelig må vi oppdatere oss, siden vi en vakker dag reiser på besøk!

Desember ble en hektisk måned på jobb for meg, med en del kveldsjobbing. Desember er jo Frelsesarmeens høysesong, men det krever sitt! Moro var det i hvert fall å få være en del av innsamlingen som vi vet vil komme mange trengende til gode! Hjelpen når fram rett og slett!

Dette ble mye på en gang, og jeg har bare sett det fra min egen synsvinkel...på vegne av oss begge. Med litt redigering skal nok Kristian få et ord med i laget her og etterhvert. Eller kanskje det er lurere å posjonere det ut på flere bloghilsener framover.

Nyttårsforsettet mitt er å bruke mer tid med venner. Jeg vet ikke om dette er i tråd med forsettet ettersom jeg sitter her mutters alene.. Men jeg vet at for venner som bor et stykke unna (Kongsberg, f.eks.) er dette en slags måte "å bruke tid med dere på". Jeg har ihvertfall delt litt av livet vårt med dere, og satser på det blir mer oppdatering framover. Det er jo i ferd med å skje store ting... Magen vokser!

- Annette